Dip

tekst av Line Ulekleiv

Med sine siste arbeider beveger Katrine Giæver seg øyensynlig fra det harde til det myke – fra et flatebasert solid materiale, aluminiumsplater påført maling, til en tekstil sfære, et stoff med mulig fall og folder. Men den stoffligheten hun jobber med – konsentrert i fargene – er ved et nærmere blikk konstant, i en slags logisk lekende utvikling som føyer seg på kunstnerskapets helhet og kjerne. Giæver undersøker fargens beskaffenhet i ulike materialer. Kortene er de samme, men stokkes på en ny måte; lur joker, rød ruter og sort dronning inkludert.

I arbeidene som er samlet under fellestittelen Dip, har Giæver benyttet seg av grov, jevnt vevd jute – i standardiserte matteformater – og en stiv type lin, som den man finner i maleriets lerret. Disse er etappevis senket ned i fargebad med akrylfarge, i komposisjoner med klart adskilte striper og fargefelt. Materialet har sugd til seg fargen som har lagt seg på forside og bakside. Ved å brette materialet i innfargingsprosessen har nye former og komposisjoner oppstått. Prosessen knytter seg opp til sedvanlig innfarging av tekstiler, med eksponerte og reserverte felt, i en slags forenklet type shibori, men får gjennom sin egen vri et aktivt forhandlingskort med funksjon, dekor og formeksperimenterende maleri. Jutearbeidene er montert ut i rommet, noe som likestiller forside og fremside – betrakteren opplever en innkapslet fargeeffekt, et skjold av aktive farger.

Koblingen mellom maleriets tradisjonelt suverene status og dets tekstile underlag har ofte vært oversett i all sin selvfølge. Rent faktisk har maleri på lerret et taktilt og håndverksrelatert utgangspunkt, tekstilet er maleriets grunnleggende bestanddel. Det tekstile bærer simpelthen malingen, og skinner også tidvis gjennom. Kunsthistorisk leses gjerne det blottede lerretet som dukker opp mellom fargesjikt og flekker som et ekspressivt tegn på malerens gesturale inspirasjon – en garantist for skaperøyeblikkets spontanitet. Giæver går mer planmessig og konseptuelt styrt til verks, og den akrylmalingen hun bruker skaper en tett, matt og ugjennomtrengelig stofflighet – en stivhet som gjennomtrenger fibrene og skaper fysisk tunge objektflater som energisk bærer seg selv.

Giæver berører en sentral nerve i sammenføyningen mellom maleri og tekstil – konstruert som separate disipliner, men i realiteten fulle av fysiske sammenfall og reelle møter. Hun har gjennomgående utforsket disse overgangene og utvidelsene, blant annet i verk hvor akrylmaling er påført flaten som tråder og nøster – et nettverk av finmaskede og kryssende linjer. Inspirasjon fra haute couture har også preget hennes produksjon, som har en sterk fornemmelse for den odde kombinasjonen, en stofflig fargeteft hvor flater vibrerer monokromt mot hverandre og utveksler fargeholdning og edge. Mattene i Dip kan også opptre som overdimensjonerte utsnitt fra stripete gensere.

Et historisk nedslagspunkt: Da Sonia Delaunauy i 1911 lagde et lappeteppe til sin nyfødte sønn, var det med inspirasjon fra tøystykker hun hadde sett i hjemmene til russiske bønder. Resultatet var modernistisk og malerisk, en collage av djerve farger, teksturer og geometrisk abstraksjon. I utallige eksempler kan vi se et grunnleggende samspill mellom medier, på tvers av definerte harde kanter streket opp mellom dem. Maleriets ”essens” eller tekstilets absolutte bruksformål blir som konsekvens fikserte og tomme påstander. Giæver er tvers gjennom en maler – men lar samtidig maleriet være en vertskropp for flere uttrykk og tradisjoner. Maleriet blir dermed noe å navigere mot, eller styre ut fra, mer enn en endelig og fiksert form.

Slik kan vi blant annet komme til å tenke på origami i møte med disse nye arbeidene, som elegant krysser det maleriske og det tekstile – bundet sammen av papirets grunnleggende formbarhet og letthet. I sitt forrige prosjekt Collecting Colours brukte Giæver standardformater for papir, som A1 og A2, og brettet disse firkantene i malerier som integrerte trompe l’oeil-effekter. Et brettet hjørne så ut til å når som helst kunne folde seg ut fra den maleriske flaten og falle ut i rommet. I Dip har Giæver også lagt bretteteknikk til grunn for den tekniske prosessen – og det oppstår et dynamisk spill mellom intakte og brettede flater. Den materielle tydeligheten som jutemattene og linflakene borger for er behandlet som papir, slik at noe ruvende, grovt og ”naturlig” strammes inn etter gitte parametere. Bretten signaliserer skarp kontroll over noe mer taktilt uregjerlig; i bretten finner vi brytningspunkter mellom tekstile og maleriske fremgangsmåter – forent i papirets egen logikk. En skapende lavterskel, la oss si en brettet serviett i vifteform, kan forlates til fordel for et høyere ambisjonsnivå: Origamibretteren skygger ikke unna en svane i flukt.

I de oppspente linstykkene kan bretten fortsatt skjelnes, og markerer noe ikke-organisk der de skaper en perfekt kile i hjørnene, klare linjer som markerer akser. Disse forteller om vilje og systematikk i prosessen, et sett med forutbestemte regler materialet er underlagt i en undersøkende modus, men også et slags collageprinsipp som er satt i sving. Der collagen i sin klassiske form fører sammen inkompatible tegn, bilder og former som i utgangspunktet ikke snakker sammen, lar Giæver fargene stå for snakkingen, avgrenset opp mot hverandre som spor etter en manuell prosess.

I linarbeidene avtegner fargeformene seg som definerte byggeblokker, men tidvis også som opprevet papir festet på en flate. Kantene er ikke matematiske, men skjener mot noe mer ubestemmelig. Dette er en klar indikator på retningen i Giævers kunstnerskap, hvor man forgjeves leter etter det personlig investerte penselstrøket. Tidligere helte Giæver lakk rett på aluminiumsplater, for deretter å manipulere komposisjonen gjennom å styre platen; hun har testet ut spraying, sparkling, dypping og helling og bruker i Dip fargen som ren form. Innfargingen som dominerende prinsipp innebærer en prosess som er fysisk kontrollert kun til et visst punkt – de udetaljerte formene, tilfeldighetsprinsipp og tyngdekraft får slippe til. Men gjennom gjentagelsen av prosessen, understreket i stripemønsterets parallelle oppbygging, får også disse arbeidene et insisterende preg. Det serielle slår fast at alt er variasjoner over et tema, og denne pluraliteten synes vesentlig for Giæver. Den klare signaturen finnes ikke nødvendigvis i det enkelte verket, men fra ett verk til det neste tegnes det opp en gjenkjennelig kontur.

Fargens egen essens og selvstendighet er under kontinuerlig undersøkelse; den spiller uavbrutt hovedrollen i Giævers kunstnerskap. Fargen blir altså et selvstendig materiale. I Dip stemmes fargene av mot hverandre, men skaper samtidig friksjon – deres ofte sære egenkvaliteter spilles opp mot betrakteren som fysisk møter disse fargefeltene med sin egen minnebok, sine egne taktile assosiasjoner i møte med farger som av fabrikanten er navngitt gitt karismatiske navn som ”Forever young” eller ”Marry me”. Roland Barthes karakteriserte fargene i popart som ”kjemiske”, og Giæver er ikke fremmed for energien i en fluoriserende palett. Fargenes personlighet og latente vitalitet spiller seg ut i en tekstil form.